Gasser og damper

Avhengig av den kjemiske sammensetningen og konsentrasjonen i luften, kan enkelte gasser og damper være irriterende for slimhinnene, gi nevrologiske skader, være allergiframkallende eller medføre lungesykdom og kreftfare.

Gass og damp kan dannes i industrielle prosesser, for eksempel hydrogenfluoridgass i aluminiumproduksjon, nitrøse gasser (NOx) og karbonmonoksid (CO) ved arbeid i tunneler, ozon (O3) ved enkelte typer sveising, hydrogensulfid (H2S) i forråtnelsesprosesser og CO ved ufullstendig forbrenning av organisk materiale. Gasser kan også være kjemiske produkter med lavt kokepunkt, for eksempel organiske løsemidler.

Hvor langt ned i luftveiene gasser og damper transporteres avhenger av vannløseligheten. De mest vannløselige gassene, for eksempel klorgass (Cl2) og svoveldioksidgass (SO2), avsettes i nesen og øvre luftveier, mens de mindre vannløselige, for eksempel nitrogendioksid (NO2), kan man puste inn dypt ned i lungene i høye konsentrasjoner uten at man merker det. Gass kan også avsettes på partikler og dermed transporteres dypere ned i luftveiene enn det de vanligvis gjør. Noen gasser som for eksempel CO er luktfri, mens andre har karakteristisk lukt, som for eksempel H2S som lukter råttent egg.

Eksponering og helseeffekter blant ansatte i avløpsnæringen er kartlagt i et STAMI-prosjekt. I avløpsvannet foregår det biologiske og kjemiske nedbrytningsprosesser av det organiske materialet hvor det kan utvikles gasser. Hydrogensulfid (H2S), karbondioksid (CO2), metan (CH4) og ammoniakk (NH3) er blant de vanligste. Det ble avdekket høye konsentrasjoner av H2S ved tømming av septik og henting av slam, og de høyeste målingene ble registrert i sommerhalvåret ^[1].

Ved produksjon av aluminium dannes blant annet SO2 og hydrogenfluorid (HF), som kan forårsake luftveislidelser. Et spesielt fokus i denne industrien har i mange år vært å redusere denne eksponeringen som mistenkes å være en medvirkende årsak til utvikling av «hallastma». Aluminiumsindustrien har over tid arbeidet med å identifisere toppeksponeringer og igangsatt tiltak som for eksempel økt ventilasjonskapasitet i produksjonshallene, endring av arbeidsrutiner og bruk av personlig verneutstyr ^[2][3].

Eksponering for organiske løsemidler kan påvirke sentralnervesystemet. Langvarig/høygradig eksponering kan føre til kronisk løsemiddelbetinget encefalopati (Chronic Solvent induced Encefalopati (CSE)). En mulig assosiasjon er også funnet mellom arbeidseksponering for løsemidler av klorerte hydrokarboner og Parkinson sykdom ^[4]. Felles for organiske løsemidler er at de inneholder grunnstoffet karbon (C) og er i stand til å løse opp stoffet som tilsettes. Sentralnervesystemet er et sentralt målorgan for organiske løsemidler. De arbeidstakerne som har vært høyest eksponert for løsemidler har gjerne arbeidet med avfetting eller sprøyting med løsemiddelholdige produkter. Typiske bransjer hvor enkelte arbeidsoppgaver kan medføre høy eksponering for løsemidler er industrimalere, trykkerier (spesielt silketrykk) og glassfiberarmert umettet polyester (GUP)–industrien. Det sistnevnte er industribasert på glassfiberarmert plast ^[5]. Det er i dag svært få tilfeller av løsemiddelskade som meldes inn til Arbeidstilsynets register over arbeidsrelatert sykdom eller utredes ved arbeidsmedisinske avdelinger.

Stekeos er en kompleks blanding av forbindelser både som partikler og damp, og består av oljedråper/fettaerosoler (animalsk/vegetabilsk fett), vanndamp og termiske dekomponeringsprodukter fra stekefett (olje, margarin, smør) og mat. Flere organiske forbindelser er påvist i gass- og dampfasen av stekeos. Eksponering for stekeos kan gi luftveisplager ^[6]. Særlig utsatt er kokker og andre som lager mat. Tiltak som kan vurderes for å redusere eksponering er bruk av luftgardin, erstatting av tradisjonell steking i panne med ovnsteking og gjennomgang av arbeidspraksis ^[7].