Mineralstøv

Innånding av mineralstøv kan ved gjentakende og langvarig eksponering gi alvorlige helseskader som for eksempel kols, silikose, lungekreft og hjerte- og karsykdom.

Kvartseksponering forekommer typisk i arbeidsoperasjoner hvor det er boring, sprenging, sandblåsing, veibygging og knusing av berggrunnen. Konsentrasjonen av α-kvarts varierer blant annet som en følge av lokale geologiske forhold, og toksisiteten avhenger i stor grad av partiklenes alder, hvor nykvernet α-kvarts er mest helseskadelig. Også overflateareal og partikkelens fasong er av betydning ^[1]. Anleggsarbeidere, og da særlig tunnelarbeidere, er en godt undersøkt gruppe hvor det lenge har vært fokus på støveksponering fra boring, sprenging og knusing. Bransjen har selv hatt fokus på flere eksponeringsreduserende tiltak, på bruk av personlig åndedrettsvern ved utførelse av kjente høyrisikooppgaver samt generelt fokus på holdninger knyttet til betydningen av god luftkvalitet i arbeidsmiljøet. I studier utført ved STAMI ser vi at luftforurensningen ved dagens tunnelarbeid fortsatt kan ha en skadelig innvirkning på lunger og luftveier, og at det fremdeles er økt risiko for redusert lungefunksjon og utvikling av kols ^[2][3]. Sjaktdriving fra arbeidsplattform er en svært støvutsatt jobb, hvor det er målt høye konsentrasjoner av α-kvarts. En kartlegging av eksponering ved bergborind utendørs, som utføres av omtrent 1000 små anleggsbedrifter i Norge, genererer også mye støv. I rapporten «Støveksponering ved bergboring i dagen», ble det vist at alle som jobber i umiddelbar nærhet til boreriggen potensielt vil kunne bli eksponert for høye luftkonsentrasjoner av α-kvarts i respirabelt støv. I en studie ble det funnet redusert lungefunksjon blant utendørs bergborere etter lang tids eksponering for kvarts selv ved nivåer som ligger under gjeldende grenseverdi ^[4]. I en nyere kohortstudie utført blant danske arbeidstakere ble det funnet å være en sammenheng mellom eksponering for respirabelt krystallinsk silika og autoimmune revmatiske sykdommer ^[5].

Silisiumkarbid (SiC) er et mineral som sjelden forekommer i naturen, men som produseres industrielt i stor skala. Silisiumkarbid er termisk og kjemisk veldig stabilt, hardt og sprøtt. Den største bruken av silisiumkarbid har vært i slipe- og skjæreverktøy, men tilsettes også for å forsterke komposittmaterialer og i elektroniske komponenter. Silisiumkarbidfibre kan dannes utilsiktet ved produksjon av silisiumkarbid. Ansatte i norsk silisiumkarbidindustri er en godt undersøkt gruppe. Eksponeringsnivåene har gradvis blitt redusert siden produksjonen i Norge startet i 1913, men fremdeles er det arbeidsoperasjoner der støveksponeringen kan være høy. Støvet er sammensatt og kan inneholde blant annet silisiumkarbidpartikler, silisiumkarbidfibre, α-kvarts og kristobalitt ^[6]. Fall i lungefunksjon, utvikling av kols, risiko for lungekreft og økt dødelighet av andre lungesykdommer er undersøkt i denne industrien ^{[7][8][9][10]}. Nordisk Ekspert Gruppe (NEG) har publisert et kriteriedokument hvor de har sammenstilt litteratur om helseeffekter av silisiumkarbideksponering.

Sement er sterkt alkalisk og har irritative og etsende egenskaper når det kommer i kontakt med vann eller fuktige overflater, som i lunger. Inhalasjon av sementstøv antas å være årsak til tap i lungefunksjon. Eksponering er særlig aktuell hos produsenter, utblandingsfabrikker for ferdigbetong og sluttbrukere av tørr sement. Arbeidere i sementfabrikker utsettes for eksponering for sementstøv over et nivå som indikerer risiko for redusert lungefunksjon og økt forekomst av kols ^[11][12][13]. I studiene ble eksponeringsmålinger av torakal støvfraksjon gjennomført, siden denne fraksjonen inneholder partikler som passerer strupehodet og vurderes som mest relevant for effekter i de nedre luftveiene. Mange av arbeidstakerne som kan være eksponerte for sementstøv finner vi også i bygge- og anleggsvirksomheter. Her inngår gjerne sementstøv i annen støveksponering, men eksponeringsnivåene er vesentlig lavere enn i sementproduksjonen ^[14].

Det er velkjent at asbest kan forårsake lungekreft og mesoteliom, og bruk og håndtering av asbest ble derfor forbudt på midten av 80-tallet. Eksponering kan i dag skje ved for eksempel riving av eldre bygg og installasjoner, reparasjon og vedlikehold av maskiner og utstyr samt håndtering av asbestholdig avfall. Strenge forebyggende tiltak er imidlertid et krav når man vet at det skal håndteres asbestholdig materiale. Isolatører har historisk sett vært den yrkesgruppen som har vært mest utsatt for asbest. STAMI utførte i 2018–2021 et prosjekt som studerte asbesteksponering ved riving, rehabilitering og brannslukking. I den første delrapporten ble det funnet at flere av målingene gjort av asbestfiber oversteg grenseverdiene, selv om arbeidene ble utført som forsiktig sanering. Andelen tynne fibre i luften varierte også etter type material, og noen typer asbestmaterialer inneholdt flere typer asbest, som eksempelvis amfibole og serpentiner ^[15].

Nordisk Ekspert Gruppe (NEG) har publisert et kriteriedokument hvor det blant annet er sett på arbeidsrelatert eksponering for mineralstøv og sammenheng med hjerte- og karsykdom. Det ble funnet en sterk sammenheng mellom langvarig eksponering for asbest og for krystallinsk silika og hjerte- og karsykdom.