Midlertidig ansettelse

Negative helsekonsekvenser av midlertidig arbeid synes å være relatert til graden av stabilitet og forutsigbarhet i de midlertidige stillingene.

Midlertidige eller tidsbegrensede stillinger er de ansettelsesformene som har vært mest undersøkt av det som generelt defineres som ikke-standardiserte ansettelsesformer. Midlertidig ansettelse er en samlebetegnelse som kan omfatte faste tidsbegrensede kontrakter, prosjekt- eller oppgavespesifikke kontrakter, tilkallingsjobber og jobber gjennom vikarbyråer og underkontraktører. Disse ordningene kan favne jobber med vidt forskjellig arbeidsinnhold og organiseringsform, ulike krav til ferdigheter og formell kompetanse samt ulik grad av forutsigbarhet og trygghet. Dette bidrar til at det er vanskelig å forske på tematikken ansettelsesformer i relasjon til helse. Det pekes likevel på at midlertidige ansettelsesforhold kan bidra til å øke risikoen for usikkert inntektsgrunnlag, dårligere belønning i form av mindre sikkerhet, dårligere opplærings- og forfremmelsesmuligheter samt eksponering for andre arbeidsbetingelser og arbeidsmiljøfaktorer som kan utgjøre en trussel mot helse og sikkerhet.

Forskningslitteraturen viser høyere forekomst av psykiske plager blant midlertidig ansatte enn blant fast ansatte. En overvekt av studier viser også at midlertidig ansatte har en høyere risiko for yrkesskader, men at sykefraværet er lavere ^[1][2][3][4]. Usikkert inntektsgrunnlag, dårligere belønning i form av mindre sikkerhet, dårligere opplærings- og forfremmelsesmuligheter samt forskjeller knyttet til arbeidsbetingelser og arbeidsmiljøfaktorer sammenliknet med ansatte i faste arbeidsforhold antas å bidra til dårligere helse blant midlertidig ansatte.