Midlertidig ansettelse

Negative helsekonsekvenser av midlertidig arbeid synes å være relatert til graden av stabilitet og forutsigbarhet i de midlertidige stillingene.

Midlertidige eller tidsbegrensede stillinger er de ansettelsesformene som har vært mest undersøkt av det som generelt defineres som ikke-standardiserte ansettelsesformer. Midlertidig ansettelse er en samlebetegnelse som kan omfatte faste tidsbegrensede kontrakter, prosjekt- eller oppgavespesifikke kontrakter, tilkallingsjobber og jobber gjennom vikarbyråer og underkontraktører. Disse ordningene kan favne jobber med vidt forskjellig arbeidsinnhold og organiseringsform, ulike krav til ferdigheter og formell kompetanse samt ulik grad av forutsigbarhet og trygghet. Dette bidrar til at det er vanskelig å forske på tematikken ansettelsesformer i relasjon til helse. Det pekes likevel på at midlertidige ansettelsesforhold kan bidra til å øke risikoen for usikkert inntektsgrunnlag, dårligere belønning i form av mindre sikkerhet, dårligere opplærings- og forfremmelsesmuligheter samt eksponering for andre arbeidsbetingelser og arbeidsmiljøfaktorer som kan utgjøre en trussel mot helse og sikkerhet.

Forskningslitteraturen viser høyere forekomst av psykiske plager blant midlertidig ansatte enn blant fast ansatte. En overvekt av studier viser også at midlertidig ansatte har en høyere risiko for yrkesskader, men at sykefraværet er lavere ^[1][2][3][4]. Usikkert inntektsgrunnlag, dårligere belønning i form av mindre sikkerhet, dårligere opplærings- og forfremmelsesmuligheter samt forskjeller knyttet til arbeidsbetingelser og arbeidsmiljøfaktorer sammenliknet med ansatte i faste arbeidsforhold antas å bidra til dårligere helse blant midlertidig ansatte.

Over tid har det vært en svak nedgang i andelen midlertidig ansatte i norsk arbeidsliv. Da kartleggingen av midlertidige ansettelser ble innført i AKU i 1996, lå nivået nær 13 prosent, men så sank det gradvis til rundt 10 prosent i løpet av de neste tre årene. Etter 2007 sank andelen enda noe mer og stabiliserte seg på rundt 8 prosent fra 2009. Mens i overkant av 3 prosent av de ansatte over 40 år var midlertidig ansatt i 2019, var andelen 25 prosent i aldersgruppen 15–24 år og 13 prosent i aldersgruppen 25–29 år. Andelen midlertidig ansatte er noe høyere blant sysselsatte med innvandrerbakgrunn (11 % mot 7,4 % i befolkningen ellers), og dette gjelder særlig dem med bakgrunn fra land utenfor EU og EØS (inkludert USA, Canada, Australia og New Zealand).

Utbredelsen av midlertidige ansettelser er i Norge relativt lav sammenliknet med de fleste andre land. I EU-landene har forekomsten av midlertidige ansettelser ligget på om lag 13 prosent av alle sysselsatte i aldersgruppen 15–64 år i den siste tiårsperioden fram til og med 2019. I samme periode har andelen i Norge ligget på i underkant av 8 prosent. Til sammenlikning har andelen midlertidige i Sverige og Finland ligget mellom henholdsvis 14–15 og 13–14 prosent, mens man i Danmark kan observere en økning fra under 8 prosent i 2010 til 10 prosent i 2019.