Ioniserende stråling

Ioniserende stråling skal begrenses i så stor grad som mulig for å redusere risikoen for helseskade.

Stråling er transport av energi i form av partikler (partikkelstråling) eller bølger (elektromagnetisk stråling). Røntgenmaskiner (røntgen, røntgengjennomlysning, CT) og radioaktive stoffer (radongass) avgir ioniserende stråling, som er stråling med høy nok energi til å slå løs elektroner fra atomer og molekyler slik at de omdannes til ioner. Ioniserende stråling i svært høye doser, som ved ulykker med en sterkt radioaktiv kilde, gir forbrenninger, celledød og i verste fall organsvikt. Stråling kan øke risikoen for kreft og fosterskader ^[1]. Det publiseres forholdsvis mye forskning på sammenhengen mellom eksponering for lave doser ioniserende stråling i arbeidslivet og risiko for ulike helseutfall, men det er betydelig usikkerhet rundt skadevirkningene av lave doser. I arbeidsmiljøsammenheng foreligger det en antakelse om at ingen dose er trygg og at stråling skal begrenses der dette er mulig.

Alle utsettes for kosmisk bakgrunnsstråling fra omgivelsene, men noen utsettes for ytterligere strålekilder i arbeidet. Dette gjelder arbeid under jorda, der det kan være høye nivåer av radon, arbeid med medisinsk og ikke-medisinsk stråling som røntgenmaskiner, og arbeid i luften, der den kosmiske bakgrunnsstrålingen er høyere enn ved jordoverflaten. Personer som arbeider innendørs og har sin faste arbeidsplass i første etasje av bygningen vil også kunne være utsatt for høyere nivåer av radon.

Røntgenstråling og kosmisk stråling består av gammastråling. Den har lang rekkevidde, penetrerer klær, vev og materialer, og kan bestråle hele kroppens tverrsnitt. Noen kroppsdeler er mer sårbare for skade, som skjoldbruskkjertelen, brystvev, eggstokker og testikler. Dette danner grunnlaget for konkrete tiltak i arbeidslivet, som bruk av skjørt, halser og vester med innlagt bly for dem som arbeider nær røntgenmaskiner. Det er også begrensninger på hvor lenge gravide kan arbeide på luftfartøy.

Radongass avgir alfastråling. Den er svært energirik, men har kort rekkevidde og er lite penetrerende og bidrar derfor ikke til helkroppsbestråling. Ved innånding av gassen vil radonpartikler deponeres i lungene, gi høy lokal stråledose, og øke risikoen for lungekreft, særlig i kombinasjon med tobakksrøyking.

Virksomheter med ansatte som kan utsettes for forhøyede stråledoser, skal utføre merking på arbeidsplassen og overvåke stråledosen til aktuelle ansatte. Dette er nedfelt både i norsk lovverk og i internasjonale anbefalinger. I Forskrift om tiltaks- og grenseverdier er grenseverdier for arbeidstakere eksponert for ioniserende stråling angitt i kapittel 4 ^[2]. Doseovervåkningen kan skje ved at arbeidstakerne bærer persondosimetre, som er personlige måleinstrumenter. Hensikten med persondosimetre er å måle den individuelle stråleeksponeringen og å kontrollere at eksponeringen holdes så lav som mulig og innenfor de gjeldende dosegrensene. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (tidligere Statens strålevern) har hatt et eget persondosimetri-laboratorium og tilbød tidligere ulike persondosimetritjenester. Tjenesten rettet seg mot norske virksomheter med behov for persondosimetrimålinger til ansatte som ble eksponert for ioniserende stråling i sitt arbeid, da i hovedsak røntgenstråling. Denne tjenesten ble avviklet sommeren 2021. Individuelle stråledoser fra persondosimeterordningen har blitt og vil fortsette å bli registrert i Nasjonalt yrkesdoseregister ved Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.

Merking i kombinasjon med persondosimetere er forholdvis enkelt for virksomheter der de ansatte arbeider med faste strålekilder, som røntgenstråling. Aggregert dosimeterstatistikk fra Nasjonalt yrkesdoseregister gir derfor god oversikt over yrkeseksponering for røntgenstråling på nasjonalt nivå ^[3], men ikke over yrkeseksponering fra andre strålekilder.

Verktøy for å omtrentlig estimere individuelle stråledoser i luftfarten er tilgjengelige på nett for alle. Epidemiologiske studier har ikke vist økt risiko for noen krefttyper blant ansatte innenfor luftfart ^[4].

Risikobildet for underjordisk arbeid er mer uoversiktlig, særlig for dem med vekslende arbeidssted. Det er mer utfordrende å overvåke deres personlige eksponering for radon, og det foreligger ingen nasjonal statistikk. Målinger på ulike underjordiske arbeidsplasser viste variasjoner opp til 5000 Bq/m3 for noen år siden ^[5]. Grensen for tiltak i inneluft går ved en årlig middelverdi i inneluften på 100 Bq/m3, med en øvre grenseverdi på 200 Bq/m3. I en nyere finsk studie ble det estimert at om lag 34 000 arbeidere i Finland er eksponerte for radonverdier som overskrider 300 Bq/m3, tilsvarende 3,8 prosent av de som primært arbeidet innendørs og i første etasje av bygningen. Estimatet var basert på faktiske målinger av radon på et stort antall arbeidsplasser og justert for sesong og ventilasjon ^[6].