Sykefravær blant gravide

Sykefravær blant gravide kan brukes som en indikator på graden av tilrettelegging på arbeidsplassen.

Dette gjelder særlig for sykefravær i svangerskapets siste del. Arbeidsgiver skal ha rutiner for  risikovurdering og tilrettelegging der mor og det kommende barnet kan bli utsatt for skadelig eksponering. Dette kan være visse kjemiske og biologiske eksponeringer, men også mye tungt arbeid og skift-/nattarbeid kan utgjøre en helserisiko. Nærmeste leder og den gravide bør så tidlig som mulig diskutere dette. Det er bedre å finne fram til praktiske og konkrete løsninger som gjør at den gravide i størst mulig grad kan fortsette i arbeidet hun kjenner, enn å organisere full omplassering eller permisjon med  svangerskapspenger.

Sykefravær under svangerskap er en viktig forklaring på at kvinner har noe høyere sykefravær enn menn. Studier har vist at det forklarer om lag 20 prosent av kjønnsforskjellene ^[1]. I aldersgruppen 20−39 år forklarer dette fraværet 38 prosent av kjønnsforskjellen ^[2].

De ulike delene av  svangerskapet har også forskjellige utfordringer og krever ulike tilnærminger. I første del av svangerskapet er ofte kvalme den mest utbredte plagen, og det ufødte barnet er spesielt sårbart for kjemiske påvirkninger.  I siste del av svangerskapet er utfordringene knyttet til at barnet vokser i størrelse, og det blir tyngre å  utføre fysisk arbeid. Dette krever andre former for tilrettelegging av arbeidet.

Sykefraværet øker nokså markant jo lenger ut i svangerskapet man kommer. Sykefraværet er lavest blant førstegangsfødende, og det stiger med antall barn de gravide har fra før. Dette gjelder i alle aldersgrupper ^[2]. En mulig forklaring på dette er at det kan være vanskelig å kombinere svangerskap og arbeid når man i tillegg har omsorg for barn.