Gå til innhold
Meny

Midlertidige og andre tilknytningsformer

Betydningen av ulike ansettelses- og tilknytningsformer for helse og sikkerhet har fått økt oppmerksomhet de siste tiårene, både i samfunnsdebatten og i forskningen.

En viktig grunn til den økte oppmerksomhente er sannsynligvis en internasjonal trend mot en økning i ansettelsesformer som avviker fra en såkalt standard ansettelse, som tradisjonelt har betegnet en fast heltidsstilling, hvor arbeidet utføres hos arbeidsgiver. Eksempler på slike ansettelsesformer er midlertidige ansettelser, deltidsarbeid, arbeid via bemanningsbyråer samt arbeid innenfor det som ofte omtales som plattformøkonomien. I Norge er utbredelsen av midlertidige ansettelser relativ lav sammenliknet med de fleste andre land.

I en rapport fra 2020 beskrives omfanget av og kvaliteten på ulike tilknytningsformer i norsk arbeidsliv i perioden 1995–2018 [1] basert på data fra arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret (Aa-registeret) og Arbeidskraftundersøkelsene. Tilknytningsformer ble definert som fast eller midlertidig ansatt (tidsbegrenset arbeidskontrakt), selvstendig oppdragstaker og ansatt i vikarbyrå og ble kartlagt med Aa-registeret som primær datakilde. Rapportens hovedkonklusjon er at fast ansettelse fortsatt er hovedregelen i norsk arbeidsliv, og at det totale omfanget av andre typer tilknytningsformer ikke har økt i Norge i perioden 1995–2018.

Forekomsten av midlertidige ansettelser, som i rapporten defineres som jobber av mindre enn ett års varighet i Aa-registeret, påvirkes av økonomiske konjunkturer, men på et overordnet nivå holder forekomsten seg rimelig stabil fra 1995 til 2018. Andelen ansatte i vikarbyrå vokser i samme periode, men dette gjelder først og fremst i perioden etter EU-utvidelsen i 2004 − fra om lag 0,4 prosent før 2004 til mellom 1 og 1,5 prosent i perioden etter – og er særlig knyttet til økt arbeidsinnvandring fra østeuropeiske land. Motsatt viser analysen at det er en svak nedgang i andelen selvstendige i perioden, fra om lag 7 prosent på begynnelsen av 2000-tallet til om lag 5,5 prosent i 2018. Bygg- og anleggs-næringen er den næringen hvor rapporten viser den tydeligste endringen i tilknytningsformer over perioden, med færre selvstendige og flere vikarbyråansatte, hvorav en stor andel er arbeidsinnvandrere.

I rapporten forsøker forskerne også å belyse hvorvidt sysselsatte med ulike tilknytningsformer er forskjellige med hensyn til jobbsikkerhet. Analysene viser at faste ansettelser er en stabil tilknytningsform i det norske arbeidsmarkedet: Om lag 90 prosent av alle fast ansatte et gitt år er fortsatt fast ansatt året etter. Den vanligste overgangen for de fast ansatte er ut av arbeidsstyrken (ca. 8 %). Midlertidig ansatte rapporteres å ha lavere inntekt enn sysselsatte med de andre tilknytningsformene, noe forskerne tilskriver både stor grad av deltidsarbeid og lavere timelønn. En annen forklaring som trekkes fram, er at gruppen av midlertidige består av mange forholdsvis unge sysselsatte og mange studenter. I løpet av ett år går de fleste fra midlertidig til fast jobb (ca. 45 %), men en relativt stor andel går over i ny midlertidig jobb, og denne andelen vokser fra 12 til 17 prosent over perioden. Selvstendig næringsdrivende skiller seg ikke nevneverdig fra fast ansatte når det gjelder inntekts- og levekår. Analysen viser imidlertid at selvstendige er en todelt gruppe med mange lønnstakere både i toppen og bunnen av inntektsfordelingen. Analysene viser at det over perioden har vært en tydelig nedgang i selvstendige med høye inntekter og en vekst blant dem med lavere inntekt. Også vikarbyråansatte har flere likheter med fast ansatte med hensyn til antall arbeidstimer og stabil tilknytning til arbeidsmarkedet.

Les mer Lukk
Om statistikken

  1. Strøm, Marte, von Simson, Kristine Atypisk arbeid i Norge, 1995–2018: Omfang, arbeidstakervelferd og overgangsrater. Oslo: Institutt for samfunnsforskning; 2020: 8277636849