I enkelte arbeidsoperasjoner kan arbeidstakerne puste inn høye konsentrasjoner av helseskadelige stoffer som for eksempel støv, røyk, gasser eller mikroorganismer.

Eksponering for støv, røyk, gass og damp forekommer i alle næringer, men det er store variasjoner i hva man utsettes for, samt mengden og frekvensen av eksponeringen. Enkelte typer eksponering kan føre til utvikling av forskjellige sykdommer, hvorav noen kan være svært alvorlige. Eksempler på situasjoner hvor slik eksponering kan oppstå, inkluderer utvinning av råmaterialer, produksjon og bruk av varer, reparasjon og vedlikehold, bygge- og rivearbeid, pleie av dyr og mennesker, håndtering av planter og næringsmidler, samt håndtering og gjenvinning av avfall, avløpsvann og liknende.

De viktigste eksponeringsveiene i arbeidsmiljøsammenheng er innånding og hudkontakt. Opptak kan også skje ved uheldig injeksjon som stikkuhell eller svelging, da ofte relatert til sprut, utilsiktet inntak eller dårlig personlig hygiene i forbindelse med spising og liknende. I hvilken grad eksponering fører til helseskade, avhenger av stoffenes iboende egenskaper, mengden stoff man utsettes for, varigheten av eksponeringen, og hvor stoffene avsettes i kroppen. Hvis gass eller damp inhaleres vil de mest vannløselige gassene avsettes i nesen og øvre luftveier, mens de mindre vannløselige kan trenge dypere ned i lungene. Gasser kan også avsettes på partikler og dermed transporteres dypere ned i luftveiene enn det de ellers ville ha gjort. Ved inhalasjon av partikler er partikkelstørrelse av betydning for hvor de deponeres i luftveiene og tas opp i kroppen. Mindre partikler har en høyere sannsynlighet for å trekkes lenger ned i lungene enn større partikler som avsettes i de øvre luftveiene.

Forskning viser at de aller minste partiklene, såkalt ultrafine partikler eller nanopartikler, kan ha økt toksisitet fordi de har større potensial for akkumulering dypt ned i lungene, og fordi de har lettere for å nå andre organer i kroppen enn større partikler. Vi skiller ofte mellom fabrikkerte nanopartikler, som gir unike egenskaper til et produkt, og ultrafine partikler, som er en uønsket forurensning i for eksempel røyk og avgasser. Det er stor variasjon i disse partiklenes innhold og oppbygning, og fortsatt pågår det mye forskning på skadevirkningene, særlig i luftveier/lunger og i hjerte- og karsystemet^[1][2][3].

Illustrasjonen nedenfor viser det komplekse bildet av hvor kjemiske og biologiske eksponeringer kan forekomme i arbeidsmiljøsammenheng. Dette er vist i ytterste sirkel med eksemplene bygging, produksjon av varer, renovasjon/avløp, håndtering av kroppsvæsker/vev, sanering, overflatebehandling, næringsmiddelhåndtering, kjemikaliehåndtering, utvinning av olje/mineraler, reparasjon/vedlikehold, jordbruk/skogbruk og renhold. De to innerste sirkene viser eksempler på stoffer, materialer og tilstander som kan være av betydning for helse. Innerste sirkel viser partikler, aerosol, bioaerosol, gass, damp, røyk og støv. Midterste sirkel viser sveiserøyk, syrer, løsemidler, lateks, melstøv, trestøv, oljetåke, formaldehyd, mikroorganismer, H2S, eksos, kvarts, isocyanater, benzen, MRSA og asbest.

Hudkontakt med oljer, smøremidler eller skjærevæsker kan gi hudplager og eksem.

Oljer og avfettingsmidler kan ved hudkontakt gi hudplager og kontakteksem. Avfettings- og løsemidler løser opp andre stoffer og brukes blant annet til å fjerne fett, maling, voks og skitt. Avfetting av metalldeler utføres ofte som forberedelse før ulike typer overflatebehandling. Disse kjemikaliene kan ved hudkontakt redusere hudens beskyttende lag av fett, som kan gi hudplager og irritativt kontakteksem.

Oljer omfatter her også skjærevæsker og smøremidler. Disse utvikles for å tåle høye temperaturer. I tillegg skal de oppfylle en rekke andre fysiske krav til yteevne, og derfor inneholder de også ulike tilsetningsstoffer, for eksempel antiskum, antislitasje og viskositetsforbedrende stoffer. Både selve oljen og tilsetningsstoffene kan virke irriterende og allergifremkallende på huden og gi blant annet irritativt og allergisk kontakteksem Høy forekomst av hudeksem er funnet hos arbeidere som håndterer olje- og boreavfall  ^[4].

Det er viktig å unngå videre eksponering for aktuelle stoffer når hudplager og/eller hudsykdommer har oppstått. Eksem kan være svært vanskelig å behandle og bli kronisk. Allergisk kontakteksem kan også spre seg til andre steder på kroppen ved manglende behandling. Kontakteksem kan følgelig føre til at man i verste fall må slutte i jobben.

Primærforebyggingen går blant annet ut på å eliminere irriterende og allergifremkallende stoffer, tekniske og organisatoriske endringer for å redusere skadelig eksponering, opplæring om risikofaktorer i arbeidet, riktig type og bruk av hansker, og bruk av fuktighetskrem. Det er viktig å være oppmerksom på at oljetilsølte hansker kan gi høyere eksponering ^[5]. Tallene som rapporteres inkluderer derfor også de som bruker hansker.

Vold, hets og trusler kan føre til fysiske skader, psykiske plager og sykefravær.

Vold, hets og trusler innebærer fysiske eller verbale angrep som kan gi fysiske eller psykiske skader. Selv om enkelte hendelser kan være mer alvorlige enn andre, vil den subjektive opplevelsen ha betydning for hvorvidt en person opplever negative helsekonsekvenser på kort eller lang sikt.

En nylig publisert systematisk kunnskapsoppsummering konkluderte at det er en mulig sammenheng mellom vold og trusler om vold på arbeidsplassen og økt risiko for søvnproblemer og symptomer på psykiske plager^[6]. Tidligere studier av den svenske og danske yrkesbefolkningen indikerer en mulig økt risiko for senere psykiske plager og hjerte- og karsykom blant ansatte som har vært utsatt for vold/trusler^[7][8][9]. En relativt ny studie basert på landsrepresentative data om den norske yrkesbefolkningen indikerer at ansatte som er utsatt for vold eller trusler om vold har økt risiko for framtidig legemeldt sykefravær på tvers av ulike yrker^[10]. Seksuell trakassering, mobbing og vold/trusler øker også risikoen for tidlig avgang fra jobb grunnet helseproblemer^[11]. Tidligere har man funnet økt risiko for sykefravær blant ansatte som har vært utsatt for vold eller trusler om vold i helse- og omsorgsyrker^[12].

Mobbing på arbeidsplassen kan påvirke jobbengasjement og trivsel, og øker risikoen for psykiske plager og sykefravær.

Mobbing på arbeidsplassen er i forskningslitteraturen ofte definert som en situasjon der en ansatt blir systematisk trakassert eller dårlig behandlet over lengre tid, for eksempel i form av plaging og ubehagelig erting. Et vanlig tilleggskriterium for å definere dette som mobbing er også at personen opplever det som vanskelig å forsvare seg mot trakasseringen.

I flere systematiske kunnskapsgjennomganger er det vist at mobbing er forbundet med lavere tilfredshet og engasjement i jobben^[13], økt risiko for å utvikle symptomer på angst og depresjon^[14], søvnproblemer^[15] og høyere risiko for lengre sykefravær^[16]. I nyere studier av den norske yrkesbefolkningen finner man også støtte for at mobbing øker risikoen for både fremtidige symptomer på psykiske plager og legemeldt sykefravær^[10][17]. Seksuell trakassering, mobbing og vold/trusler øker også risikoen for tidlig avgang fra jobb grunnet helseproblemer^[11]. Med økt digitalisering på arbeidsplassen vil mobbing kunne ta andre former enn tidligere.

Jobbtilhørighet er viktig for jobbmotivasjon, samarbeid og produktivitet

Jobbtilhørighet, eller organisasjonstilhørighet, refererer til ansattes følelse av lojalitet, engasjement og tilknytning til arbeidsplassen, som er en viktig faktor for ansattes trivsel, produktivitet og vilje til å bli værende. Når ansatte føler seg som en del av virksomheten, øker deres motivasjon og evne til å yte sitt beste. Studier viser at tilhørighet på arbeidsplassen er knyttet til høyere jobbtilfredshet og lavere turnover-intensjoner ^[18].

Videre viser forskning at faktorer som støttende organisasjonskultur, god ledelse, belønningssystemer, autonomi i arbeidet og utviklingsmuligheter er sentrale for å bygge en sterk følelse av tilhørighet. Ansatte med høy jobbtilhørighet er ofte mer engasjerte og produktive, og har større sannsynlighet for å forbli i organisasjonen over tid ^{[19] [18]}.

Arbeid som krever tunge løft kan føre til muskel- og skjelettplager.

Tunge løft i egnede arbeidsstillinger tåler vi normalt godt. Dersom tunge løft utføres hyppig gjennom en arbeidsdag eller en yrkeskarriere, kan totalbelastningen likevel bli for stor.

Tunge løft kan gi akutte smerter i form av muskel- eller senestrekk og muskeltretthet. Over tid bidrar tunge løft på jobben til økt risiko for hofte- og kneartrose^[20][21][22]. Artrose kalles også for slitasjegikt, og er en tilstand der brusken i leddene gradvis slites ned. Artrose kan blant annet føre til smerte, hevelse, stivhet og innskrenket bevegelighet. Risikoen for artrose øker med økt belastning og kraftbruk, og over tid gjennom en yrkeskarriere^[23].

Det er også en sammenheng mellom tunge løft og økt risiko for plager i nakke og skulder, armer og korsrygg^[20][24]. Videre viser studier at tunge løft øker risikoen for sykefravær og uførhet^[25]. En dansk studie viser økt risiko for sykefravær ved løft av over 1000 kilo per dag eller løft av over 20 kilo mer enn ti ganger per dag^[26].

Negative helsekonsekvenser av midlertidig arbeid synes å være relatert til graden av stabilitet og forutsigbarhet i de midlertidige stillingene.

Midlertidige eller tidsbegrensede stillinger er de ansettelsesformene som har vært mest undersøkt av det som generelt defineres som ikke-standardiserte ansettelsesformer. Midlertidig ansettelse er en samlebetegnelse som kan omfatte faste tidsbegrensede kontrakter, prosjekt- eller oppgavespesifikke kontrakter, tilkallingsjobber og jobber gjennom vikarbyråer og underkontraktører. Disse ordningene kan favne jobber med vidt forskjellig arbeidsinnhold og organiseringsform, ulike krav til ferdigheter og formell kompetanse samt ulik grad av forutsigbarhet og trygghet. Dette bidrar til at det er vanskelig å forske på tematikken ansettelsesformer i relasjon til helse. Det pekes likevel på at midlertidige ansettelsesforhold kan bidra til å øke risikoen for usikkert inntektsgrunnlag, dårligere belønning i form av mindre sikkerhet, dårligere opplærings- og forfremmelsesmuligheter samt eksponering for andre arbeidsbetingelser og arbeidsmiljøfaktorer som kan utgjøre en trussel mot helse og sikkerhet.

Forskningslitteraturen viser høyere forekomst av psykiske plager blant midlertidig ansatte enn blant fast ansatte. En overvekt av studier viser også at midlertidig ansatte har en høyere risiko for yrkesskader, men at sykefraværet er lavere ^{[27][28][29][30]}. Usikkert inntektsgrunnlag, dårligere belønning i form av mindre sikkerhet, dårligere opplærings- og forfremmelsesmuligheter samt forskjeller knyttet til arbeidsbetingelser og arbeidsmiljøfaktorer sammenliknet med ansatte i faste arbeidsforhold antas å bidra til dårligere helse blant midlertidig ansatte.

Et godt arbeidsmiljø kan bidra til å fremme ansattes motivasjon og jobbengasjement og på den måten ha en positiv effekt på jobbprestasjonene og resultatene til både arbeidstakerne og virksomhetene.

Jobbmotivasjon defineres gjerne som en drivkraft som gjør at vi ønsker å lære, eller å jobbe effektivt og løse arbeidsoppgaver for å nå mål eller oppnå resultater. Det vil være individuelle forskjeller i hvor stor jobbmotivasjon man opplever, men motivasjon påvirkes også i stor grad av arbeidsinnholdet og de sosiale relasjonene på arbeidsplassen ^[31][32].

To samleanalyser av forskningslitteraturen ^{[33] [32]}, konkluderer med at tilgang på jobbressurser på gruppe- leder- og organisasjonsnivå, er viktig for motivasjon og arbeidsengasjement over tid. Resultatene viser at tilgang på ressurser på organisasjonsnivå, dvs. ressurser som gjenspeiler hvordan arbeidet er planlagt og organisert, har størst betydning. For å legge til rette for jobbmotivasjon pekes det på at arbeidet bør planlegges og organiseres på en måte som skaper selvbestemmelse/jobbkontroll, klarhet i rolleforventninger, sosial støtte og tilbakemeldinger, da dette er blant de mest betydningsfulle enkeltfaktorene.

En rekke faktorer i arbeidsmiljøet, men også individuelle egenskaper, har betydning for graden av jobbtilfredshet.

Jobbtilfredshet kan defineres som en persons helhetlige vurdering av egen jobb, og hvor fornøyd eller misfornøyd man er med jobben totalt sett. Forskningen viser en klar sammenheng mellom jobbtilfredshet og helse. Jo mer tilfreds vi er med jobben, desto mindre sannsynlig er det at vi pådrar oss psykisk og somatisk sykdom. Sammenhengen er sterkest for psykisk helse. Det å trives med jobben betyr også mye for hvor tilfredse vi er med livet mer generelt ^[34].

Jobbtilfredshet er relatert til spesifikke faktorer i arbeidsmiljøet. Det å føle at man har interessante arbeidsoppgaver, gode relasjoner med kollegaer og overordnede, rettferdig lønn, stor grad av selvbestemmelse, klart definerte arbeidsoppgaver og faglige utviklingsmuligheter, har betydning for jobbtilfredshet ^[34]. I en studie av den danske yrkesbefolkningen undersøkte forskerne den relative betydningen av ulike arbeidsmiljøfaktorer for jobbtilfredshet, sammenliknet med betydning av andre faktorer som tilbud om helsefremmende aktiviteter, kostholdskurs, trening i arbeidstiden, eller helsesjekk på arbeidsplassen, for jobbtilfredshet. Psykososiale faktorer som sosial støtte fra leder og kollegaer, samt selvbestemmelse i jobben var de mest betydningsfulle faktorene for høy jobbtilfredshet ^[35].

Internasjonale undersøkelser viser at norske sysselsatte er blant dem som er mest fornøyde med arbeidsforholdene på egen arbeidsplass, sammenliknet med sysselsatte i øvrige europeiske land ^[36]. Det er imidlertid viktig å ta hensyn til at graden av tilfredshet med jobben tar utgangspunkt i en overordnet vurdering av arbeidssituasjonen, og vil være påvirket av hvilke forventninger vi har til jobben og av personlig egenskaper. Denne vurderingen vil blant annet være påvirket av hva man vektlegger som viktig i jobben, men også hvem man sammenligner seg med, som for eksempel andre kollegaers arbeidsinnhold- og betingelser. Selv om ulike faktorer som definerer et godt arbeidsmiljø er vist ha en positiv effekt på jobbtilfredshet, betyr ikke dette nødvendigvis det samme som fravær av helsefarlige arbeidsmiljø-eksponeringer. I en norsk kontekst rapporterer de aller fleste om høy jobbtilfredshet, selv i yrker og næringer hvor det foreligger kjente arbeidsmiljøutfordringer.

Ioniserende stråling skal begrenses i så stor grad som mulig for å redusere risikoen for helseskade.

Stråling er transport av energi i form av partikler (partikkelstråling) eller bølger (elektromagnetisk stråling). Røntgenmaskiner (røntgen, røntgengjennomlysning, CT) og radioaktive stoffer (radongass) avgir ioniserende stråling, som er stråling med høy nok energi til å slå løs elektroner fra atomer og molekyler slik at de omdannes til ioner. Ioniserende stråling i svært høye doser, som ved ulykker med en sterkt radioaktiv kilde, gir forbrenninger, celledød og i verste fall organsvikt. Stråling kan øke risikoen for kreft og fosterskader ^[37]. Det publiseres forholdsvis mye forskning på sammenhengen mellom eksponering for lave doser ioniserende stråling i arbeidslivet og risiko for ulike helseutfall, men det er betydelig usikkerhet rundt skadevirkningene av lave doser. I arbeidsmiljøsammenheng foreligger det en antakelse om at ingen dose er trygg og at stråling skal begrenses der dette er mulig.

Alle utsettes for kosmisk bakgrunnsstråling fra omgivelsene, men noen utsettes for ytterligere strålekilder i arbeidet. Dette gjelder arbeid under jorda, der det kan være høye nivåer av radon, arbeid med medisinsk og ikke-medisinsk stråling som røntgenmaskiner, og arbeid i luften, der den kosmiske bakgrunnsstrålingen er høyere enn ved jordoverflaten. Personer som arbeider innendørs og har sin faste arbeidsplass i første etasje av bygningen vil også kunne være utsatt for høyere nivåer av radon.

Røntgenstråling og kosmisk stråling består av gammastråling. Den har lang rekkevidde, penetrerer klær, vev og materialer, og kan bestråle hele kroppens tverrsnitt. Noen kroppsdeler er mer sårbare for skade, som skjoldbruskkjertelen, brystvev, eggstokker og testikler. Dette danner grunnlaget for konkrete tiltak i arbeidslivet, som bruk av skjørt, halser og vester med innlagt bly for dem som arbeider nær røntgenmaskiner. Det er også begrensninger på hvor lenge gravide kan arbeide på luftfartøy.

Radongass avgir alfastråling. Den er svært energirik, men har kort rekkevidde og er lite penetrerende og bidrar derfor ikke til helkroppsbestråling. Ved innånding av gassen vil radonpartikler deponeres i lungene, gi høy lokal stråledose, og øke risikoen for lungekreft, særlig i kombinasjon med tobakksrøyking.

Virksomheter med ansatte som kan utsettes for forhøyede stråledoser, skal utføre merking på arbeidsplassen og overvåke stråledosen til aktuelle ansatte. Dette er nedfelt både i norsk lovverk og i internasjonale anbefalinger. I Forskrift om tiltaks- og grenseverdier er grenseverdier for arbeidstakere eksponert for ioniserende stråling angitt i kapittel 4 ^[38]. Doseovervåkningen kan skje ved at arbeidstakerne bærer persondosimetre, som er personlige måleinstrumenter. Hensikten med persondosimetre er å måle den individuelle stråleeksponeringen og å kontrollere at eksponeringen holdes så lav som mulig og innenfor de gjeldende dosegrensene. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (tidligere Statens strålevern) har hatt et eget persondosimetri-laboratorium og tilbød tidligere ulike persondosimetritjenester. Tjenesten rettet seg mot norske virksomheter med behov for persondosimetrimålinger til ansatte som ble eksponert for ioniserende stråling i sitt arbeid, da i hovedsak røntgenstråling. Denne tjenesten ble avviklet sommeren 2021. Individuelle stråledoser fra persondosimeterordningen har blitt og vil fortsette å bli registrert i Nasjonalt yrkesdoseregister ved Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.

Merking i kombinasjon med persondosimetere er forholdvis enkelt for virksomheter der de ansatte arbeider med faste strålekilder, som røntgenstråling. Aggregert dosimeterstatistikk fra Nasjonalt yrkesdoseregister gir derfor god oversikt over yrkeseksponering for røntgenstråling på nasjonalt nivå ^[39], men ikke over yrkeseksponering fra andre strålekilder.

Verktøy for å omtrentlig estimere individuelle stråledoser i luftfarten er tilgjengelige på nett for alle. Epidemiologiske studier har ikke vist økt risiko for noen krefttyper blant ansatte innenfor luftfart ^[40].

Risikobildet for underjordisk arbeid er mer uoversiktlig, særlig for dem med vekslende arbeidssted. Det er mer utfordrende å overvåke deres personlige eksponering for radon, og det foreligger ingen nasjonal statistikk. Målinger på ulike underjordiske arbeidsplasser viste variasjoner opp til 5000 Bq/m3 for noen år siden ^[41]. Grensen for tiltak i inneluft går ved en årlig middelverdi i inneluften på 100 Bq/m3, med en øvre grenseverdi på 200 Bq/m3. I en nyere finsk studie ble det estimert at om lag 34 000 arbeidere i Finland er eksponerte for radonverdier som overskrider 300 Bq/m3, tilsvarende 3,8 prosent av de som primært arbeidet innendørs og i første etasje av bygningen. Estimatet var basert på faktiske målinger av radon på et stort antall arbeidsplasser og justert for sesong og ventilasjon ^[42].