Å arbeide i et miljø der risikoen for skade er (eller blir oppfattet som) stor, kan oppleves belastende.

Opplevd skaderisiko handler om hvor sannsynlig arbeidstakeren opplever at det er å bli utsatt for en arbeidsskade eller arbeidsulykke. Sikkerheten på en arbeidsplass avhenger blant annet av at arbeidstakerne klarer å gjenkjenne farer som kan øke forekomsten av arbeidsskader og arbeidsulykker, og ikke minst at de har mottatt tilstrekkelig opplæring slik at de vet hva de kan gjøre for å minimere risikoen for disse farene.

Opplevd skaderisiko er en subjektiv opplevelse, og er påvirket av en rekke faktorer, som for eksempel individuelle karakteristika, arbeidsoppgavene, arbeidsmiljøet, ledelsen, arbeidstidsordninger og sikkerhetsklimaet ^[1].

De nasjonale overvåkingsdata viser at det er en klar sammenheng mellom selvopplevd skaderisiko og det at man faktisk har vært utsatt for en skade ^[2]. Det kan også være slik at det å ha vært utsatt for en skade, eller at man opplever en skade hos kolleger, gjør at man oppfatter arbeidet som farefullt ^[3][4].

For den yrkesaktive kan det være en belastning å vite at eventuelle feil som blir begått, kan sette andre menneskers liv og helse i fare.

Konsekvensene av feilhandlinger i arbeidet kan variere fra å utgjøre liten eller ingen skade til å ha potensielt dødelig konsekvenser for andre mennesker

Vi finner alvorlige feilhandlingskonsekvenser særlig innen transportyrker og i helsevesenet. Forskning gjennomført blant helsepersonell har vist at ansatte som har vært involvert i en hendelse som resulterte i en skade på en pasients liv eller helse rapporterte høyere nivå av stress og angst i arbeidet sammenlignet med ansatte som ikke hadde vært involvert i slike typer hendelser ^[5].

Årsakene til feilhandlinger kan være mange og komplekse, og forskningen på området har skilt mellom aktive og latente feilhandlinger ^[6]. Aktive feil knyttes til handlinger som for eksempel at arbeidstakeren bevisst unnlater å følge regler og prosedyrer. Latente feilhandlinger antas å være forårsaket av organisatoriske faktorer, som for eksempel for høy arbeidsmengde, manglende opplæring og dårlig vedlikehold av systemer og utstyr ^[7].

Å arbeide alene kan være en belastning, særlig dersom det skulle skje noe uventet. De to viktigste aspektene ved alenearbeid er sikkerhet/risiko for skade samt psykososiale og helsemessige konsekvenser.

Arbeidsgiver skal ifølge Arbeidsmiljøloven vurdere om det er særlig risiko knyttet til alenearbeid i virksomheten. Tiltak som er nødvendig for å forebygge og redusere eventuell risiko ved alenearbeid skal iverksettes, slik at lovens krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ivaretas.  Det skal også sørges for at arbeidet er utformet slik at det gir mulighet for kommunikasjon og kontakt med andre medarbeidere i virksomheten.

Det finnes mange former for alenearbeid. For eksempel kan alenearbeid dreie seg om det å ha hjemmekontor, gå nattevakter i hjemmesykepleien eller kjøre langtransport. Noen arbeider alene mer eller mindre frivillig, andre ikke.

Økt bruk av teknologi og et arbeidsliv i stadig endring gjør at flere og flere arbeidstakere arbeider alene ^[8]. Forskning viser at arbeidstakere som arbeider mye alene er utsatt for høyere risiko i sitt arbeid, særlig knyttet til arbeidsulykker ^[9]. Eksempelvis er det å jobbe alene den største bidragsgivende faktoren for dødsulykker blant profesjonelle fiskere, for eksempel etter fall over bord ^[10]. Risikoen for å bli utsatt for vold er også høyere ved alenearbeid, sammenliknet med arbeidssituasjoner der flere ansatte er til stede ^[11].

Sosial isolasjon og manglende kontakt og kommunikasjon med andre kan gi arbeidsmiljøproblemer og risiko for helseskade. Det kan også føre til at arbeidstakere ønsker å slutte i jobben. Sosial støtte er også viktig i forebygging av helseskade på grunn av stress ^[12].

Arbeidsskadedødsfall er en viktig indikator på risikonivået i arbeidslivet.

I et langsiktig perspektiv har det vært en markant nedgang i antall arbeidsskadedødsfall. I 1970-årene var det rundt 100 arbeidsskadedødsfall årlig ^[13], på en tid hvor tallet på sysselsatte også var langt lavere enn i dag. Etter noen år med tilsynelatende utflating på begynnelsen av 2000-tallet, har hovedtrenden de senere årene vært en fortsatt nedgang i ulykkestallet, selv om tallet varierer noe fra år til år. Den midlertidige utflatingen kan i alle fall delvis skyldes at man i denne perioden fikk en bedre registrering av arbeidsskadedødsfall, blant annet gjennom mer systematisk medieovervåking, samarbeid med Statens vegvesen for å fange opp arbeidsskadedødsfall i trafikken samt mer oppmerksomhet knyttet til voldsrelaterte dødsfall.

Forekomsten av arbeidsskadedødsfall varierer betydelig mellom yrker og næringer. Tradisjonelt har fiskere vært aller mest utsatt. En rekke risikofaktorer er kjent. De fleste ulykker skyldes en kombinasjon av direkte og bakenforliggende årsaker. De direkte årsakene kan være menneskelige eller teknologiske, mens de bakenforliggende ofte er av organisatorisk karakter ^[13].

Det er nesten bare menn som omkommer i arbeidsulykker, og utenlandske arbeidstakere er overrepresentert. I perioden 2014−2017 var om lag én av tre av de som omkom utenlandske arbeidstakere. Den beregnede risikoen for arbeidsskadedødsfall var 1,4 ganger høyere for utenlandske enn for norske arbeidstakere ^[14]. Forhold som er med på å forklare dette, kan være at utenlandske arbeidstakere har mer risikofylte arbeidsoppgaver, eller de kan ha en annen sikkerhetskultur og risikoforståelse. Det kan også være språkproblemer. Dessuten er korte ansettelsesforhold og midlertidige ansettelser ofte fellestrekk ved  arbeidsskadedødsfallene der utenlandske arbeidstakere har omkommet.

Analyser av registreringen av dødsulykker i Norge har vist at det er mangler ved rapporteringen ^[15][16]. Arbeidstilsynets dødsårsaksstatistikk har hatt utfordringer knyttet til manglende innmelding fra arbeidsgiver, og underrapporteringen har tradisjonelt særlig gjeldt dødsfall etter veitrafikk- /transportulykker. En sentral årsak til det kan være at mange slike dødsfall har blitt vurdert som trafikkdødsfall, og ikke også som arbeidsskadedødsfall. Det kan medføre at bakenforliggende årsaker som kan knyttes til arbeidet, for eksempel trøtthet etter lang arbeidstid, har blitt undervurdert som ulykkesårsak. Arbeidstilsynet har imidlertid lagt vekt på å forbedre registerets kompletthet, særlig med tanke på transportulykker. Det antas derfor at komplettheten er høyere enn tidligere.

Arbeidsskader utgjør om lag 11 prosent av alle skadetilfeller i Norge. Det rammer ofte unge mennesker, og unge menn og utenlandske arbeidstakere er særlig utsatt.

En arbeidsskade er en skade som inntreffer i den perioden hvor man er i et inntektsbringende arbeidsforhold. Dette inkluderer skader som inntreffer andre steder enn fast arbeidsplass eller under fysisk trening i arbeidstiden. En skade som inntreffer på vei til eller fra arbeid, regnes derimot ikke som arbeidsskade.

Det finnes flere mulige kilder til informasjon om arbeidsskader. Beregninger av omfanget av arbeidsskader i Norge varierer betydelig ut fra hvilken datakilde som legges til grunn. Det finnes ulike spørreundersøkelser, og det finnes register basert på registrering av skader i helsevesenet. Den offisielle statistikken er basert på arbeidsskader meldt inn til NAV av arbeidsgivere. Et generelt problem med den offisielle statistikken er at mange arbeidsskader ikke meldes inn til NAV og man vet ikke godt nok hvilke skadetilfeller man ikke får tak i, eller hvilke typer virksomheter man får mangelfulle eller manglende data fra. Årlig meldes mellom 20 000 og 25 000 skadetilfeller til NAV (se SSBs statistikkbank om arbeidsulykker), mens data fra en tilleggsundersøkelse til SSBs arbeidskraftundersøkelse tyder på at tallet kan ligge rundt 100 000 ^[17]. Dette inkluderer også skader uten fravær.

Risikoen for arbeidsulykker varierer betydelig med yrke, næring, alder og kjønn. Andre kjente risikofaktorer er knyttet til arbeidserfaring, lange arbeidsdager /-uker ^[18], nattarbeid, roterende skift med mer. Utenlandske arbeidstakere har forhøyet skaderisiko ^[14][19]. Dessuten er det beregnet at 34 prosent av arbeidsskadene blant norske sysselsatte kan tilskrives psykososiale arbeidsmiljøfaktorer ^[20]. Dette gjaldt særlig rollekonflikt, emosjonelle krav samt kombinasjonen høye krav og lav medbestemmelse. Strategier for å bedre det psykososiale arbeidsmiljøet kan altså ha stor betydning i det skadeforebyggende arbeidet.