Levende og døde dyr

Håndtering av levende og døde dyr er assosiert med infeksjonssykdommer og hud- og luftveisreaksjoner.

Håndtering av levende og døde dyr, fjærkre, fisk og skalldyr er assosiert med infeksjonssykdommer og allergiske og ikke allergiske hud- og luftveisreaksjoner inkludert zoonoser (smitte fra dyr til mennesker). Eksponering kan skje ved hudkontakt eller ved innånding av små partikler med allergener fra fjær, hår, mikroorganismer, proteiner og skall fra dyrene.

I sjømatnæringen har blant annet allergeneksponering ved håndtering av fisk, skalldyr og produksjon av fiskemel blitt undersøkt. Arbeidstakere kan eksponeres for allergener, mikroorganismer og endotoksiner under håndtering av marine ingredienser, men eksponeringsnivåer og potensielle helseeffekter er lite undersøkt. Studier i den tradisjonelle sjømatnæringen har vist at eksponering ved håndtering av fisk og krepsdyr er assosiert med symptomer fra øvre og nedre luftveier, redusert lungefunksjon og hudproblemer. Allergiske og overfølsomhetsreaksjoner er også funnet hos arbeidere eksponert for fiskemel i fiskemelfabrikker samt i dyrefôrproduksjon ^[1][2][3].

Forurensninger i gårdsmiljøet, oppvekst på gård og allergisk sensibilisering er de viktigste kjente faktorene for utvikling av astma og allergi hos bønder. Husdyrbønder har økt risiko for kronisk bronkitt, kols og redusert lungefunksjon. Ammoniakk, hydrogensulfid, uorganisk og organisk støv kan være årsaken, men spesifikke biologiske stoffer kan ikke utelukkes ^[4]. Biologiske agens synes å være viktigst for utvikling av astma og allergi i landbruket. Forekomsten av legediagnostisert astma har vist seg å være lavere hos bønder enn i den generelle befolkningen, mens atopi var mer likt fordelt. Atopi, en arvelig predisposisjon i immunsystemet for å utvikle hypersensitive reaksjoner, er sannsynligvis den viktigste risikofaktoren for utvikling av astma og allergi. Disse resultatene kan tyde på at eksponering i landbruket kan ha en beskyttende effekt mot astma men ikke mot atopi. En lavere forekomst av astma kan også forklares ved at det er en seleksjon ut av yrket ved at astmatiker velger å ikke være gårdbrukere eller slutter som gårdbruker. En slik seleksjon ble vist hos norske bønder men det forklarer kun en mindre del av den lavere astmaforekomsten. Effekten av en sådan seleksjon på atopiforekomsten vil være mindre, fordi atopiske individer ikke behøver å ha utviklet allergisk sykdom ^[5][6][7].

Enkelte gule stafylokokker er motstandsdyktige mot de mest brukte antibiotikatypene. Disse kalles meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA) og smitter mellom dyr, mellom dyr og mennesker og mellom mennesker. De fleste som er smittet av MRSA, blir ikke syke, men personer med nedsatt immunforsvar kan få alvorlige infeksjoner som kan være vanskelige å behandle. Det er derfor viktig å unngå at smitte sprer seg til sykehus og sykehjem^[8]. Dyreassosiert MRSA er vanligst å finne hos svin, men kan også finnes hos fjørfe, storfe, småfe, hund, katt og hest. Bakterien kan vokse på slimhinnene til friske griser og har spredt seg i grisebesetninger rundt i verden. Mennesker som arbeider med dyr, kan derfor bli utsatt for denne smitten. Mattilsynet har siden 2014 overvåket MRSA i svinedyrbesetningen i Norge. Foreløpig er forekomsten liten ^[9] .

Ved arbeid med forsøksdyr er allergi den hyppigste helseskaden som oppstår, og typiske luftveiseffekter inkluderer allergisk betennelse i neseslimhinnen, øyekatarr og astma, mens elveblest (urtikaria) er den vanligste hudreaksjonen. Allergi utvikles særlig overfor proteiner i dyrenes urin, hud, spytt og pels. De allergiframkallende proteinene (allergener) kan feste seg til og spres med støvpartikler. For noen kan mer alvorlige helseskader som kronisk astma eller anafylaktisk sjokk oppstå ved arbeid med forsøksdyr. Hvorvidt den immunologiske responsen på allergeneksponering fører til utvikling av astma og allergi avhenger blant annet av individuell følsomhet, eksponeringstid og -nivå, samt tilstedeværelse av andre modulerende agens som for eksempel endotoksin. Andre risikofaktorer ved arbeid med laboratoriedyr er blant annet bittskader, infeksjoner og belastningsskader ^[10].