Eksporter graf Husk denne grafen Om grafen

Om grafen

Figurene viser selvrapporterte arbeidsmiljøeksponeringer og helseutfall gitt som relativ risiko, etter utdanning

Av figurene kan du under fanen eksponering se hvorvidt utdanningslengde er avgjørende for i hvilken grad man er eksponert for biologiske-, kjemiske-, fysiske-, mekaniske- og psykososiale og organisatoriske arbeidsmiljøfaktorer som kan ha betydning for helse. Tilsvarende kan du under fanen helseutfall se hvorvidt den aktuelle utdanningsgruppen er kjennetegnet av mer eller mindre helseplager enn gjennomsnittet for alle. 

Sammenlikningene er gitt som en relativ risiko. Relativ risiko (RR) er et mål på om yrkesaktive med en gitt utdanningslengde er mer eller mindre utsatt enn alle yrkesaktive sett under ett.  RR større enn 1 tilsvarer en økt risiko og RR mindre enn 1 tilsvarer en redusert risiko. For eksempel er RR=2 dobbel risiko og 0,5 halvert risiko.

For mer informasjon om de ulike eksponeringsfaktorene og helseutfallene, benytt søkefeltet.

Arbeidsmiljørelevans

Selv om arbeidsmiljøet i Norge karakteriseres som godt og er blitt bedre på de fleste norske arbeidsplasser, er det fortsatt forskjeller mellom yrker og utdanningsgrupper som kan omtales som sosiale ulikheter i arbeidsmiljøet. Arbeidstakere med kortere utdanningslengde har ofte mer belastende arbeid, blant annet i form av tungt fysisk arbeid og belastende arbeidsstillinger, høyere nivåer av fysiske og kjemiske eksponeringer samt mindre selvbestemmelse og mer ensidig arbeid.

De fleste grupper i samfunnet har fått bedre helse i løpet av de siste tiårene, men det er fortsatt slik at helsen varierer mye mellom ulike sosioøkonomiske grupper, dvs. etter inntekt, utdanning og yrkesstatus. Siden 1970-tallet har man sett et fall i dødelighet og forlenget levealder for dem med utdanning utover grunnskole og de med inntekt over gjennomsnittet. Dødeligheten har imidlertid endret seg lite blant grupper med lav utdanning og lav inntekt. Generelt er det likevel forskjeller på alle nivåer, dvs. at de som er aller øverst, i gjennomsnitt har litt bedre helse enn dem som ligger litt lavere, som igjen har litt bedre helse enn dem som ligger litt lavere enn dem igjen osv.

Hva som er de mest sentrale årsakene til disse gjennomgripende mønstrene, er et sammensatt spørsmål. Det dreier seg ikke nødvendigvis om enkle årsakssammenhenger, og er det er åpenbart ikke slik at helseforskjellene ville ha blitt borte over natten dersom alle fikk like lang universitets- eller høyskoleutdanning. Snarere det slik at de sosiale forskjellene er uttrykk for tilgang til en rekke ressurser – materielle som psykososiale – som igjen har betydning for helse og trivsel. Forskning har avdekket en lang rekke slike ressurser som har direkte eller indirekte helsemessig betydning. Noen faktorer – som arbeid og arbeidsmiljø – påvirker helsen på mange og innfløkte måter. Andre faktorer, som tobakk eller mosjon, påvirker helsen på enklere og mer direkte måter.

Utdanning er trolig den enkeltfaktoren som har mest å si når det gjelder å komme i arbeid, og nesten tre ganger så mange nordmenn har nå universitets- og høyskoleutdanning som i 1980. Personer med universitets- eller høyskoleutdanning har nærmere 30 prosent høyere yrkesdeltakelse enn personer med ungdomsskole.

Helseforskjellen mellom de som er i arbeid, og de som ikke er i arbeid, er betydelig. Å være uten arbeid øker risikoen for å ha en langvarig lidelse omtrent tre ganger for menn og opp mot fire ganger for kvinner. En viktig forklaring på den dårligere helsen blant folk utenfor arbeidsmarkedet er åpenbart at nedsatt helse i mange tilfeller er uforenelig med kravene som stilles i en jobb, men det kan heller ikke utelukkes at sammenhengen også skyldes at det å slutte å jobbe fører til en forverring av helsen.