Vennligst vent...



Om grafen

Fakta om høye krav og lav kontroll

16 prosent oppgir i 2019 at de opplever høye krav i kombinasjon med lav kontroll.

Andelen som opplever høye krav og lav kontroll er uendret fra 2009.

Blant sykepleiere, ansatte i servitøryrker, fysioterapeuter og andre helserelaterte yrker er det over 30 prosent som oppgir høye krav og lav kontroll.

 

Tips til å lese figuren

Bruk musepekeren i figuren for å se tallverdier.

Bytt mellom fanene i det grå feltet over figurens overskrift.

Se tips til hvordan du kan lese og laste ned figurene, finne ditt yrke og andre brukertips.

Arbeidsmiljørelevans

Høye jobbkrav og lav jobbkontroll er definert som en belastende arbeidssituasjon og er vist å øke risikoen helseplager, sykefravær og uførhet.

Krav-kontroll-modellen (Karasek 1979) er en sentral og mye studert arbeidsmiljømodell som retter oppmerksomhet mot rammene rundt selve arbeidet og planleggingen av innholdet i arbeidet. Ifølge modellen får man vekst og utvikling i arbeidssituasjonen når den ansatte får moderat høye krav og utfordringer kombinert med varierte arbeidsoppgaver og muligheter for selv å styre egen arbeidshverdag.

Når det gjelder konsekvensene for helse og frafall, må man først og fremst være oppmerksom på en arbeidssituasjon som kjennetegnes ved at den ansatte får høye krav, men i liten grad er med på å bestemme tempo eller innhold. Denne kombinasjonen av høye jobbkrav og lav jobbkontroll, er definert som en belastende arbeidssituasjon og har i flere systematiske litteraturgjennomganger og metaanalyser vist seg å øke risikoen for hjerte- og karsykdom (Kivimaki et al., 2012), mentale helseplager (Stansfeld et al., 2006), sykefravær (Knardahl et al., 2016) og uførhet (Knardahl et al., 2017). En nylig publisert metaanalyse viser at høye krav og lav kontroll har sammenheng med sykefravær relatert til mentale helseplager (Duchaine et al., 2020).

Litteratur

Knardahl, S. et al. Arbeidsplassen og sykefravær -Arbeidsforhold av betydning for sykefravær. Tidsskrift for velferdsforskning 2016; 19: 179-199