Uføretrygd er en pensjon fra folketrygden som skal sikre inntekt til livsopphold for den som har fått arbeidsevnen nedsatt med minst 50 prosent på grunn av varig sykdom, skade eller lyte.

Uføretrygd kan ses på som en indikator for avgang fra arbeidslivet, selv om det nå i større grad enn tidligere blir lagt til rette for å jobbe ved siden av. For å få innvilget uføretrygd kan det bli stilt krav om at man må ha gjennomgått arbeidsavklaring. Meningen er at behandling og yrkesrettede tiltak skal forsøke å bedre inntekts- og arbeidsevnen. Dersom verken behandling eller tiltak fører fram og arbeidsevnen anses som varig nedsatt, vil det være aktuelt å søke om uføretrygd. De fleste nye uføre går på arbeidsavklaringspenger forut for uføretrygdingen, mens et lite mindretall kommer direkte fra sykepenger.

En rekke psykososiale, organisatoriske og mekaniske arbeidsmiljøfaktorer har vist seg å øke risikoen for uføretrygd. STAMI har i samarbeid med danske og finske forskere gjennomført en systematisk gjennomgang av internasjonal forskning på faktorer i arbeidet som har betydning for om man blir uføretrygdet ^[1]. Det ble konkludert med at lav kontroll over egen arbeidssituasjon ga det sterkeste holdepunktet for økt risiko, og at kombinasjonen av høye kvantitative krav og lav kontroll øker risikoen for uføretrygd. Videre ga kunnskapsoversikten holdepunkter for at nedbemanning, organisasjonsendringer, mangel på opplæring av ansatte, repetitive arbeidsoppgaver og ubalanse mellom ansattes innsats og belønning øker risikoen for uføretrygd. Også organisatoriske forhold kan ha betydning.

En annet studie viser at de som sitter i åpne kontorlandskap, har nesten dobbelt så høy sannsynlighet for å bli uføretrygdet som ansatte som sitter på eget kontor. De som deler kontor har 50 prosent høyere sannsynlighet ^[2]. Av mekaniske arbeidsmiljøfaktorer er det særlig tungt fysisk arbeid som er vist å øke risikoen for å bli uføretrygdet ^[3].

Ser vi på diagnosefordelingen er det to hovedgrupper som dominerer blant de uføretrygdede: psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser. Til sammen utgjør disse to gruppene nær 60 prosent av alle tilfellene. Tendensen de siste årene er en økning i andelen med psykiske lidelser, mens andelen med muskel- og skjelettsykdommer har sunket.

Det er flere uføretrygdede kvinner enn menn, og risikoen stiger betydelig med alder. Imidlertid har andelen uføre i aldersgruppen over 55 år gått ned over tid, mens andelen i de yngste aldersgruppene har økt. Den totale uføreandelen har på denne måten holdt seg forholdsvis stabil. Veksten i andelen unge uføre skyldes en kombinasjon av endringer i regelverk, helse og demografi ^[4].

Flere arbeidsmiljøforhold har vist seg å ha betydning for både tidlig avgang fra jobb og for valget om og mulighetene til å stå lenger i arbeid.

Norge har relativt høy arbeidsdeltakelse og om lag 80 prosent av befolkningen mellom 20 og 64 år er sysselsatt. Samtidig er det også slik at en betydelig andel av befolkningen i alle aldersgrupper blir syke, uføretrygdet og varig faller utenfor arbeidslivet. Med en aldrende befolking vil også gjennomsnittsalderen for de sysselsatte øke. I de eldre aldersgruppene er sysselsettingsraten lavere, og det er et relativt høyt frafall fra arbeidslivet blant eldre arbeidstakere i enkelte næringer og yrker.

Forskning på eldre arbeidstakere viser at organisatoriske og psykososiale faktorer som tidspress, lav jobbkontroll (selvbestemmelse), manglende lederstøtte og mobbing/aldersdiskriminering, samt fysiske og mekaniske faktorer knyttet til tungt fysisk arbeid øker sannsynligheten for tidlig avgang fra yrkeslivet ^[5]. Også redusert arbeidshelse er trukket fram som en mulig forklaring på tidlig avgang, særlig i fysisk tunge yrker. Når man blir eldre, vil muskelstyrken vanligvis reduseres, og risikoen for helseplager og sykdommer øker. Opplevelsen av hvor belastende arbeidet er vil også kunne endre seg. En ubalanse mellom helsetilstand og arbeidskravene som stilles i ulike typer jobber, kan føre til tidlig avgang fra enkelte yrker.

Avgjørelsen om å pensjonere seg eller fortsette å arbeide er ofte et resultat av en rekke faktorer, og arbeidsmiljøet er av betydning ^[6]. Det finnes to motsatte perspektiver på arbeidsdeltakelse i det øvre alderssegmentet. Sliterperspektivet, fokuserer på grupper av eldre arbeidstakere med helseproblemer, manglende kompetanse eller annen redusert arbeidsevne, som har særlig behov for tilrettelegging for å kunne jobbe til pensjonsalder og eventuelt lenger. Ressursperspektivet, fokuserer primært på gruppene av eldre arbeidstakerne som har utmerket helse og god kompetanse. Arbeidsplassen anser gjerne denne gruppen som en verdifull og produktiv ressurs, spesielt hvis deres lange erfaring og gode ferdigheter kommer arbeidsplassen til gode. For å forlenge yrkeskarrieren for denne gruppen av arbeidstakere må arbeidsplassen fokusere på trivsel, tilhørighet og muligheten for meningsfulle, utfordrende og stimulerende arbeidsoppgaver.

Helserelatert frafall fra arbeidslivet er vanskelig å definere og kvantifisere, men kan forstås som personer i yrkesaktiv alder som ikke kommer tilbake til arbeid etter fravær på grunn av langvarig redusert arbeidsevne.

Det dreier seg ofte om langtidssykmeldte som går over på arbeidsavklaringspenger og etter hvert over på uføretrygd. En rekke psykososiale, organisatoriske, fysiske, mekaniske og kjemiske arbeidsmiljøfaktorer har vist seg å øke risikoen for redusert arbeidsevne, frafall og uføretrygd.

Det å redusere frafallet fra arbeidslivet er ett av to nasjonale mål i IA-avtalen for perioden 2019–2024. IA-avtalen slår fast at «trepartssamarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv skal bidra til høy sysselsetting og mobilisering av arbeidskraft gjennom å forebygge og redusere sykefravær og frafall».

Frafall fra arbeidslivet er vanskelig å kvantifisere, og flere frafallsindikatorer er diskutert blant arbeidslivsforskere. Vi har valgt å vise hvem som ikke returnerer til arbeidslivet ett år etter langtidsfravær samt forekomsten av oppbrukte sykepengerettigheter.

Andelen langtidssykmeldte (over 13 uker) som ikke er tilbake i arbeid etter ett år, er en indikator som kan brukes for å belyse avgang fra arbeidslivet. Danske forskere, som har brukt en liknende indikator, har funnet at opplevelsen av at arbeidet er meningsfullt er en faktor som har betydning for hvorvidt man returnerer til arbeidet etter langtidsfravær ^[7]. Lederstøtte har også vist seg å fremme retur til arbeid etter sykefravær ^[8].

Dersom en sykmeldt person ikke har kommet tilbake i arbeid innen ett år, er sykepengerettighetene brukt opp. Som indikator kan oppbrukte sykepengerettigheter ses som et uttrykk for noe som ligger et sted «mellom sykefravær og uførhet». Det er vist at antallet som bruker opp sykepengerettighetene sine, følger trendene i sykefraværet tett ^[9]. Dette kan tyde på at det også for de langtidssykmeldte ikke bare er helseforhold som påvirker sjansene for å returnere til arbeid. Tilsvarende kan tallet på personer med oppbrukte sykepengerettigheter bli påvirket av endringer i sykepengereglene. Arbeidsmiljøtiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet i alminnelighet, vil dermed også kunne ha betydning for tilstrømningen til andre helserelaterte ytelser.

Oppbrukte sykepengerettigheter kan være et varsel om at man er på vei ut av arbeidslivet. Imidlertid skjer ikke dette med alle. Etter et år med sykepenger er det vanlig å gå over på arbeidsavklaringspenger, og mange av disse vil kunne komme tilbake i arbeid senere. Andre derimot kan være arbeidsledige og/eller motta sosialhjelp før de eventuelt går over til uføreytelse, uten å komme inn i arbeidslivet. Det er også noen som har direkte overgang fra sykepenger til uføreytelse. Som hovedregel kan det ikke gis arbeidsavklaringspenger i mer enn 3 år, men stønadsperioden vil variere. Mange med oppbrukte sykepengerettigheter går etter hvert over på uføretrygd, men det kan ofte ta tid.

Tabellen under viser diagnosefordelingen på sykefravær over 12 måneder i 2016 som rate per 1000 ansatte.

Kilde: STAMI, NOA (NAV 2016)

Sykefravær blant gravide kan brukes som en indikator på graden av tilrettelegging på arbeidsplassen.

Dette gjelder særlig for sykefravær i svangerskapets siste del. Arbeidsgiver skal ha rutiner for  risikovurdering og tilrettelegging der mor og det kommende barnet kan bli utsatt for skadelig eksponering. Dette kan være visse kjemiske og biologiske eksponeringer, men også mye tungt arbeid og skift-/nattarbeid kan utgjøre en helserisiko. Nærmeste leder og den gravide bør så tidlig som mulig diskutere dette. Det er bedre å finne fram til praktiske og konkrete løsninger som gjør at den gravide i størst mulig grad kan fortsette i arbeidet hun kjenner, enn å organisere full omplassering eller permisjon med  svangerskapspenger.

Sykefravær under svangerskap er en viktig forklaring på at kvinner har noe høyere sykefravær enn menn. I aldersgruppen 20−39 år forklarer dette fraværet 38 prosent av kjønnsforskjellen ^[10]. De ulike delene av  svangerskapet har også forskjellige utfordringer og krever ulike tilnærminger. I første del av svangerskapet er ofte kvalme den mest utbredte plagen, og det ufødte barnet er spesielt sårbart for kjemiske påvirkninger.  I siste del av svangerskapet er utfordringene knyttet til at barnet vokser i størrelse, og det blir tyngre å  utføre fysisk arbeid. Dette krever andre former for tilrettelegging av arbeidet.

Egenmeldt fravær gjelder alt fravær som skyldes egen sykdom som ikke registreres med sykmelding fra lege.

Det egenmeldte fraværet utgjør om lag 15 prosent av det totale fraværet. Målt som fraværsprosent har det egenmeldte fraværet over tid ligget nokså stabilt på om lag 1 prosent Det betyr at en prosent av alle mulige dagsverk går tapt som følge av egenmelding.

Data for bruk av egenmelding ved sykdom må tolkes med forsiktighet fordi omfanget av retten til egenmelding varierer i arbeidslivet. Det er ikke lenger noe som heter «IA-bedrifter» (bedrifter som har inngått IA-avtale). IA-avtalen for perioden 2019-2024 gjelder hele arbeidslivet. Det er imidlertid fortsatt ulikheter når det gjelder retten til egenmelding. Folketrygdlovens bestemmelse om tre dagers egenmelding er en minimumsordning, og alle virksomheter kan bruke en utvidet rett til egenmelding i inntil hele arbeidsgiverperioden (om egenmelding på nav.no). Virksomheter kan altså akseptere egenmelding i opptil 16 dager, men kan kreve legeerklæring etter dag tre. IA-avtalen for perioden 2019-2024 (PDF) oppfordrer virksomhetene til å videreføre utvidet egenmeldingsordning, og oppfordrer også virksomheter som ikke tidligere har hatt utvidet egenmelding til å vurdere denne ordningen.

Du må ha arbeidet hos arbeidsgiveren i minst to måneder for å få rett til å bruke egenmelding, og egenmelding kan ikke kombineres med gradert sykmelding. Arbeidsrelaterte forhold kan ha betydning for også det egenmeldte fraværet ^[11], men forskningen på dette området er sparsom.

Sykefravær koster sysselsatte, virksomhetene og samfunnet betydelige beløp hvert eneste år. Sykefravær er et sammensatt fenomen og påvirkes av sosiale, økonomiske og individuelle forhold samt arbeidsmiljøforhold. Det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet på hver enkelt arbeidsplass er derfor viktig for å redusere arbeidsrelatert sykefravær og frafall.

Sykdom, skade og subjektive helseplager vil kunne påvirke muligheten en arbeidstaker har til å komme på jobb. Hvilke arbeidsoppgaver man har, hvilke tilretteleggingsmuligheter som finnes og hvordan arbeidsmiljøforholdene er på jobben, er også forhold som vil kunne påvirke muligheten for å jobbe tross
sykdom eller helseplage. Sykefravær påvirkes også av flere andre strukturelle forhold og er et sammensatt fenomen hvor individuelle, sosiale og økonomiske forhold også spiller viktige roller. Forskning viser imidlertid at det er et betydelig potensial for å redusere sykefraværet. Studier av den norske yrkesbefolkningen viser at om lag 23 prosent av alle sykefraværstilfeller i løpet av et år kan tilskrives mekaniske arbeidsmiljøeksponeringer ^[12]. I tillegg kan nærmere 16 prosent tilskrives psykososiale forhold på jobben ^[13].

En litteraturgjennomgang om ulike arbeidsmiljøforhold som har betydning for sykefraværet, utført ved STAMI, viser at opplevelsen av lav jobb kontroll gir økt risiko for sykefravær ^[14]. Det ble også godt dokumentert at mekanisk eksponering generelt, repetitive bevegelser, bøying av nakke/rygg, kombinasjonen høye krav og lav kontroll og trakassering/mobbing øker risikoen for sykefravær. Videre ble det konkludert med at kontroll i arbeidet, kontroll over arbeidstiden og et positivt sosialt klima reduserte risikoen.

Arbeidsplassen har en viktig rolle i sykefraværsarbeidet. Kunnskap om hvordan langtidssykefraværet fordeler seg mellom ulike yrkes- og næringsgrupper, kan gi et grunnlag for å peke ut en retning i arbeidet for å redusere fravær og frafall.

Her viser vi registerbasert sykefravær over 16 dager (langtidsfravær) fra NAV for lønnstakere. Siden de 16 første dagene ikke er med, ligger denne prosenten noe lavere enn den tradisjonelle sykefraværsprosenten, slik SSB presenterer sykefravær på sine nettsider. Det er stor variasjon i sykefravær mellom ulike yrkesgrupper. Muskel- og skjelettdiagnoser og psykiske lidelser utgjør størstedelen av langtidsfraværet. Sykefraværet er høyere blant kvinner enn blant menn, og øker med økende alder.

Tabellen under viser diagnosefordelingen på sykefravær over 16 dager for 2019, fordelt på kjønn.

Kilde: STAMI, NOA (NAV 2019)